Førstkommende
søndag, den 11.11.18 klokken 11 er det nøyaktig 100 år siden første verdenskrig
sluttet. I likhet med Norge, Sverige og Danmark, erklærte Spania seg nøytralt i
denne første globale krigen som til sammen krevde minst 16 millioner
menneskeliv. Likevel fantes det sterke sympatier i det spanske samfunnet – for
og i mot partene som barket sammen på slagmarken. Første verdenskrig skulle
komme til å sette dype spor i Spania. Det var en tid preget av skjerpede
konflikter og politisk kaos. Motsetninger som skulle føre til borgerkrig noen
år senere, bygde seg opp. Spania på begynnelsen av 1900-tallet var en splittet
nasjon med store ulikheter – et land hvor en betydelig del av befolkningen
verken kunne lese eller skrive og der gjennomsnittlig levealder var skarve 35
år.
Første verdenskrig krevde millioner av liv i og utenfor
skyttergravene.
|
Første
verdenskrig ble utløst av attentatet på erkehertug Franz Ferdinand av
Østerrike-Ungarn og hans kone den 28. juni 1914. De politisk motiverte drapene
ble brukt som påskudd for å sette i gang en av historiens mest omfattende og
blodige konflikter – alliansebygging og global konkurranse om territorier og
ressurser utgjorde bakteppet for konflikten.
Europas
stormakter hadde gruppert seg i to allianser. På den ene siden stod
Trippelententen, også kalt Ententemaktene, som ved krigens utbrudd bestod av
Frankrike, Russland og Storbritannia. På motsatt hold stod Sentralmaktene eller
Trippelalliansen bestående av Tyskland og Østerrike-Ungarn. I løpet av krigen
sluttet Japan, Italia og USA seg til Trippelententen, og det den gang så
mektige osmanske riket, gikk inn på Sentralmaktenes side.
En måned etter skuddene i Sarajevo,
den 28. juli 1914 erklærte Østerrike-Ungarn krig mot Serbia og invaderte
landet. To dager senere erklærte Tyskland Russland krig, og storkonflikten var
et faktum. Spania var raskt ute med sin nøytralitetserklæring: Allerede 7.
august proklamerte statsminister Eduardo Dato at Spania ville forholde seg
nøytralt i konflikten. Det var likevel delte meninger innad i Spania om
hvorvidt nøytralitet var rett vei å gå. Kong Alfonso XIII var blant dem som
ønsket en mer aktiv rolle for Spania i konflikten – og da på
fransk/britisk/russisk side.
Hva spansk deltagelse i krigen kunne
ha betydd, kan man i ettertid bare spekulere på. Spania var utvilsomt et
interessant land for begge de krigførende alliansene. En strategisk beliggenhet
ved innseilingen til Middelhavet var forlokkende. Det samme var Spanias rike
forekomster av jern og kobber, viktige råvarer i en væpnet konflikt. Begge de
stridende partene gjorde fremstøt overfor Spania for å få landet over på sin
side, men Spania var i 1914 langt fra den betydningsfulle stormakten landet
hadde vært i årene siden Columbus dro ut for å finne sjøveien til India på
slutten av 1400-tallet.
Et
svekket Spania
I 1898 hadde USA og Spania utkjempet
en krig som svekket Spania betydelig og endte med at USA overtok de spanske
koloniene Filippinene, Guam og Puerto Rico. I tillegg ble Cuba selvstendig.
Spania hadde med andre ord tapt alle sine kolonier i Asia og Karibia.
Heller ikke på hjemmebane stod det
særlig bra til med den tidligere stormakten. Fra kong Alfonso XIII tok over den
spanske tronen til Primo de Rivera begikk statskupp i 1923, altså over en
periode på 22 år, hadde Spania hele 33 regjeringer. Det sier en del om
konfliktnivået i det spanske samfunnet. Og den første verdenskrig nørte godt
oppunder splid på hjemmebane.
I første del av 1900-tallet var
Spania et fattig land. Forventet levealder var 35 år – dog var det stor
forskjell på ulike sosiale lag i befolkningen. Analfabetisme var utbredt. De
fleste spanjoler livnærte seg av jordbruk. Bare cirka 18 prosent var sysselsatt
i industri og gruvedrift – Spania hadde med andre ord bare i beskjeden grad
gjennomgått industrialisering.
Spanjoler som hadde trukket
inn fra landsbygda til byen for å jobbe i fabrikker var gjerne tiltrukket av
politiske ideologier på venstresiden. Nøden blant arbeiderklassen i byene var
betydelig. Det var store motsetninger mellom sosialister og kommunister på den
ene siden og konservative krefter som først og fremst bestod av store
landeiere, industriherrer, den katolske kirken og hæren på den andre siden.Europa var dypt splittet ved inngangen til første verdenskrig. Spania var raskt ute med å erklære nøytralitet. (Kilde: Gridclub) |
Det
spanske forsvaret var forresten i heller dårlig forfatning. I 1910 bestod det
av bare 80.000 soldater. Til gjengjeld hadde man 25.000 offiserer. Det svarer
til noe slikt som en offiser per fem soldater – et svært høyt antall offiserer
i forhold til mannskap. Og spanske offiserer var ikke av den beskjedne sorten.
Rundt 40 prosent av statsbudsjettet ble brukt på militæret. Oppsiktsvekkende 70
prosent av denne summen skal ha gått til offiserslønninger.
Flyktninger
og frivillige
Krig koster som kjent, både i
menneskelig lidelse og penger. Spania hadde brukt enorme ressurser på å forsøke
å holde på sine kolonier, uten å lykkes. I tillegg utkjempet landet en krig i
Marokko fra 1909 til 1927. Ved starten av første verdenskrig var den spanske
statsgjelden følgelig stor og mange vanlige spanjoler lite lystne på mer krigføring.
Til tross for nøytralitet, gikk det
ikke lang tid før Spania fikk kjenne virkningene av verdenskrigen. I løpet av
de første ukene etter utbruddet, ble spanske fremmedarbeidere i Tyskland,
Belgia og Frankrike tvunget til å vende hjem av de fremrykkende tyske troppene.
Baskerland og viktige spanske havnebyer som Barcelona og Palma de Mallorca
opplevde en betydelig strøm av migranter. Historikere har anslått at mer enn
10.000 spanjoler som hadde arbeidet i andre europeiske land, ble tvunget til å reise
hjem i krigens første måneder. Noe senere krysset franske, britiske, tyske og
italienske borgere den spanske grensen i motsatt retning, hovedsakelig fordi de
var innkalt til å tjenestegjøre i sine hjemlands militære styrker.
Selv om Spania offisielt forble
nøytralt, var befolkningen splittet i spørsmålet om hvem av de krigførende
partene man skulle støtte, om ikke annet så moralsk. Overklassen, de store
jordeierne, det konservative partiet, offiserskorpset og kirken støttet i all
hovedsak tysk-østerriksk side. Det liberale partiet, sosialistene og andre på
venstresiden støttet derimot Storbritannia, Frankrike og Russland/Sovjetunionen.
Dette er sympatier og forbindelser som kommer til å gjøre seg gjeldende også
senere i spansk historie, ikke minst i den spanske borgerkrigen.
Og også i første
verdenskrig dukker regionale motsetninger opp i Spania. For eksempel, vervet
rundt 2.000 spanske borgere seg som frivillige i den franske fremmedlegionen,
de fleste av dem oppga å være katalanere. Historikere mener mange av dem så sin
innsats på fransk side som en del av en kamp for uavhengighet for Catalonia.
Den uavhengighetskampen pågår som kjent fortsatt.
I etterkrigstidens Europa sakket spansk økonomi akterut.
|
Den
enes død, den andres brød
Spanias beliggenhet og ressurser
kombinert med landets status som nøytralt, bød på forretningsmuligheter. Særlig
tjente spansk tungindustri, tekstilbransje og landbruk gode penger på å selge
til begge parter i første verdenskrig. Landets tyngende statsgjeld forsvant og
Spania fikk et stort overskudd på handelsbalansen med utlandet. Statens
gullbeholdning kan gi et inntrykk av hvor mye landet tjente på å selge varer
til de krigførende landene: I løpet av de fire årene krigen varte, tredoblet
Spania sin gullbeholdning.
Det skal legges til at Spania også
led smertelige tap på grunn av krigen. Tyske ubåter senket i alt 66 spanske
skip, noe som medførte tap av til sammen 100 liv.
Levestandarden
i byene begynte så smått å stige ettersom folk kom i jobb. Men godene ble på
ingen måte jevnt fordelt – det vokste frem et rikt borgerskap i byene, mens
arbeiderfamiliene gjerne forble fattige. Mangelen på grunnleggende matvarer ble
så stor at fattigfolk tok til gatene i opptøyer i 1915. Fagforeningene truet
med generalstreik dersom ikke godene ble bedre fordelt. Den liberale
regjeringen måtte gå.
Sinnet over sosial ulikhet fikk også næring utenfra, fra den
russiske revolusjonen i 1917. Mange spanjoler fra trange kår håpet på
revolusjon også i Spania, og den sosiale og politiske uroen i landet fortsatte
og økte i styrke gjennom krigsårene.
Kravene om regionalt selvstyre i Baskerland og Catalonia ble også
mer høylytte, særlig etter at det ved slutten av første verdenskrig ble dannet
en rekke nye nasjonalstater i Europa. Det ga håp om endringer i landegrenser
også i Spania.
På vei mot borgerkrig
Da første verdenskrig endelig var over i 1918, stod også Spania
ved et veiskille. Mange hadde tjent mye penger på krigen, landet hadde stort
overskudd på handelsbalansen, statsgjelden var borte og industrien gikk svært
bra. Kanskje kunne den sosiale og politiske uroen ha vært dempet betydelig om
politikere og næringsliv hadde tatt klokere valg.
Men Spanias industrieiere unnlot i stor grad å reinvestere
krigsprofitten i modernisering av maskinpark og investerte i liten grad i
forskning og utvikling. Etter krigen måtte spansk industri igjen konkurrere på
like fot med varer fra verdens mest industrialiserte land. I den konkurransen
holdt spanjolene rett og slett ikke tritt. Eksporten falt raskt til nivåene fra
før 1914, og i stedet for å hjelpe industrien til å bli mer effektiv, innførte
spanske myndigheter høye tollsatser for å beskytte hjemmemarkedet sitt mot
import.
En dårlig økonomi bidro til å skjerpe de sosiale og politiske
motsetningene i landet ytterligere. De kom til å toppe seg i den spanske
borgerkrigen, der konfliktlinjer og allianser er påfallende like dem man kunne
observere under første verdenskrig.
Hilsen Oliven & Poteter!
Følg oss på: www.Olivenogpoteter.blogspot.com
Send oss noen ord: olivenogpoteter@gmail.com
Facebook: www.Facebook.com/Olivenogpoteter
Vi publiserer nye artikler hver mandag og fredag. Noen ganger litt oftere.
Kommentarer
Legg inn en kommentar
Vi setter pris på å høre fra deg!