Strid i mer enn 300 år og ”still going strong”

Storbritannia og Spania har holdt liv i konflikten om Gibraltar i drøye 305 år – så langt. Foreløpig siste runde fant sted i forrige uke da Spania truet med å velte EUs ”skilsmisseavtale” med Storbritannia. Slik gikk det ikke, men stridsøksen er neppe gravlagt. Spania og Storbritannia har kjempet om overherredømmet over klippekolonien på det spanske fastlandet med bare 32.000 fastboende på et område som måler beskjedne 6,7 kvadratkilometer, siden 1713. Mye er spesielt med Gibraltar, ikke bare det faktum at nesten halvparten av koloniens inntekter kommer fra Internett-gambling og finanssektoren.

Gibraltar har vært en kime til konflikt mellom Spania og Storbritannia i mer enn 300 år.

Arveoppgjør kan gå hardt for seg, men det å dø uten arvinger kan skape situasjoner som er minst like ille – det kan bokstavelig talt bli blodig alvor. Da den spanske kongen Carlos II (også kjent som Karl II på norsk) gikk bort i november år 1700, uten å ha sørget for en ny som kunne overta tronen, utløste det en krig som skulle komme til å vare i 13 år.

Dagens historikere mener å vite hvorfor det ikke ble barn i det spanske kongehuset. Habsburgerne var i mange hundre år et av Europas fremste fyrstehus, og medlemmer av slekten var hertuger, erkehertuger og keisere i Østerrike, konger av Ungarn og Spania og tysk-romerske keisere. I slike kretser gjelder det å holde på rikdom og makt, og giftermål med nære familiemedlemmer var en hyppig benyttet metode for det formålet, ikke minst i det spanske kongehuset.

Den første habsburgeren besteg den spanske tronen i 1516. Og det var lenge gylne tider for de spanske habsburgerne. Med de store oppdagelsene fra slutten av 1400-tallet, kontrollerte de blant annet enorme områder på det amerikanske kontinentet, i Karibia og i Øst-Asia. Sølv og gull fra Sør-Amerika finansierte også mange og kostbare felttog og kriger, spesielt i Europa og Nord-Afrika. De søkkrike spanske habsburgerne la under seg Nederlandene og områder av det som i dag utgjør Frankrike og Tyskland. Fra 1580 til 1640 kontrollerte de også Portugal og dets oversjøiske kolonier.

Carlos II, malt av ukjent kunstner (Kilde: Wikipedia)

Men i år 1700 var det altså slutt. Ekteskap mellom nære slektninger hadde satt sine spor – Carlos den 2. var for eksempel et resultat av en allianse mellom onkel og niese. Han skal ha hatt dårlig helse hele livet og er blitt beskrevet som ”kortvokst, epileptisk, senil og skallet allerede ved 35 års alder.”

Uten livsarvinger oppstod det en rekke konflikter om hvem som skulle etterfølge ham på tronen – og det allerede lenge før den stakkars mannen var død. Maktspillet rundt arverekkefølgen og en svekket spansk økonomi som ikke minst var resultatet av mangeårig krigføring, skal ha bidratt til at Carlos fikk nervøst sammenbrudd og trakk seg som regent.

Han døde fem dager før han fylte 39 år, og dermed var den spanske tronen ledig. Carlos hadde riktignok utpekt en etterfølger, den 16 år gamle Filip av Anjou som var barnebarn av den franske kongen Louis den 14.

Østerrike og England mot Frankrike, danske og norske leiesoldater

Flere av Europas stormakter så nå muligheten til å sikre seg den spanske tronen eller i det minste hindre at Frankrike ble Europas suverene leder. Allerede i 1701 brøt det ut en væpnet konflikt som i ettertid er blitt kalt den spanske arvefølgekrigen. Kort fortalt inngikk Østerrike, England og Holland en allianse mot Frankrike. Flere andre land kastet seg også inn i striden. De fleste tyske stater støttet for eksempel de østerrikske habsburgerne som gjorde krav på den spanske tronen. Portugal gikk først inn på fransk side, men skiftet senere til å være alliert med Østerrike.

Og Spania var som så mange ganger i historien splittet: Katalanere sluttet seg til Østerrike, men kastillanere ble med på fransk side. Trodde du at Skandinavia holdt seg utenfor konflikten, så skal du vite at både danske og norske leiesoldater deltok i kamper mot Spania og Frankrike.

Krigen ble et maktspill som involverte store deler av Vest-Europa og berørte europeiske kolonier på andre kontinenter. Ikke før i 1713 ble det fremforhandlet fredsavtaler som noe senere gjorde slutt på stridighetene. Den såkalte Freden i Utrecht, var egentlig en rekke fredsavtaler signert av de stridende partene i den nederlandske byen. De satte en stopper for de franske ambisjonene om overherredømme i Europa og la grunnlaget for en slags maktbalanse på kontinentet.

Det er i disse fredsavtalene at Spania blir tvunget til å avstå området rundt Gibraltar-stredet til Storbritannia. Stredet ligger som kjent strategisk til ved innløpet til Middelhavet. Øya Menorca ble forresten også britisk i samme slengen. Allerede tidlig i krigen, i 1704, hadde en britisk-nederlandsk flåte som representerte den habsburgske erkehertug Karl av Østerrike, inntatt Gibraltar. Den opprinnelige befolkningen flyktet til området rundt kolonien.

I 1730, etter mislykkede forsøk på å gjenerobre Gibraltar, begynte Spania å bygge fort som rettet skytset mot Gibraltar. Fortene vises som en linje til venstre på kartet. (Kilde: Wikipedia)

Forsøk på gjenerobring

Det skulle imidlertid ikke gå lang tid før spanjolene begynte å kreve tilbake Gibraltar. Allerede i 1727 satte de i verk en blokade med det mål å få tilbakeført det lille, men strategisk viktige området. Det lyktes ikke. Fiasko ble det også for det som gjerne blir kalt ”den store beleiringen av Gibraltar” som varte fra 1779 til 1783.

Britene drev med sitt: Gibraltar ble en viktig base for den britiske marinen og spilte en hovedrolle i slaget om Trafalgar i 1805 og Krim-krigen som varte fra 1854 til 1856. Opptil 5000 britiske soldater hadde tilhold i Gibraltar i fredstid, og sivilister fra Storbritannia og land rundt Middelhavet bosatte seg i Gibraltar og erstattet dermed den opprinnelig spanske befolkningen.

Britene ble ikke akkurat mer innstilt på å gi Gibraltar tilbake til Spania da Suez-kanalen åpnet i 1869. Kanalen sikret sjøveien fra det britiske imperiet i Asia helt til hjemlige trakter – dersom man besatt det relativt smale Gibraltarstredet.

Fra Franco til Borrell

Spania har protestert og Storbritannia har tviholdt på Gibraltar – slik har det vært under skiftende politiske regimer i begge land. Selv ikke avkoloniseringen da de fleste kolonier fikk sin selvstendighet på 1960-tallet, endret på Gibraltars status.

Det har ikke skortet på forsøk fra spansk side. Under Franco-tiden var gjenerobring av Gibraltar et uttalt nasjonalt mål. I de siste ukene har utenriksminiseteren i den sittende spanske regjeringen som utgår fra sosialistpartiet, forlangt at Gibraltar igjen blir underlagt Spania. Spanjolene har påberopt seg en slags vetorett og truet med å torpedere hele Brexit-avtalen. Det gikk ikke helt slik Spania håpet denne gangen heller, selv om man har fått noen lovnader om fremtidige samtaler.

Gibraltar forblir britisk til evig tid

I henhold til Utrecht-avtalen skal Gibraltar være britisk til evig tid. Og befolkningen i Gibraltar, som ikke teller mer enn litt over 32.000, vegrer seg for å bli spanske. Likevel vil de gjerne bli i EU: 96 prosent av de som avga stemme i folkeavstemningen om Brexit, stemte for at Storbritannia skulle fortsette sitt medlemskap i unionen. Gibraltars økonomi er avhengig av fri flyt over grensen til Spania.

Flagget som ble skjenket Gibraltar av dronning Isabella 1. på den 10. juli 1502.

Klippestatens økonomi er forresten et kapittel for seg. Gibraltar er en av Europas aller travleste bunkringshavner. Inntekter fra pengespill, ikke minst Internett-gambling, og finansielle tjenester står for omtrent 40 prosent av Gibraltars økonomi. Selv om klippestaten er et britisk territorium, har den utstrakt selvstyre og lokker bedrifter som vil etablere seg der med svært gunstige betingelser. Sitt meget begrensede landområde til tross, har Gibraltar også litt industriell virksomhet: blant annet et selskap som bygger om SUV-biler til ambulanser på oppdrag fra FN og andre bistandsorganisasjoner.

De cirka 32.000 innbyggerne i Gibraltar tar i mot et imponerende antall turister hvert år. I 2011 besøkte hele 12 millioner mennesker Gibraltar. Tar du turen, så husk at Gibraltar ikke er med i Schengen-samarbeidet, derfor må du ta med pass for å slippe gjennom grensekontrollen.

Hilsen Oliven & Poteter!

Følg oss på:                     www.Olivenogpoteter.blogspot.com

Send oss noen ord:      olivenogpoteter@gmail.com

Facebook:                        www.Facebook.com/Olivenogpoteter

 
Vi publiserer nye artikler hver mandag og fredag. Noen ganger litt oftere.