De var en folkegruppe med historiens kanskje verste rykte. Navnet deres
er blitt synonymt med ødeleggelse for ødeleggelsens egen skyld. Opprinnelig kom
de faktisk fra Skandinavia. Lenge holdt de til i et område som i dag er en del
av Polen – men det var før samtidens mest fryktede hærfører jagde dem sørover.
I et par tiår oppholdt de seg på den iberiske halvøya, så ble de drevet videre
til Nord-Afrika der de dannet sitt eget rike. Da de igjen vendte nesa nordover
til det som i våre dager er Italia og de spanske Middelhavsøyene, gikk det
tidvis hardt for seg. Mest kjent er de for å ha lagt Roma øde i 455 e.Kr. Skjønt
både der og på det spanske fastlandet må vandalene tross alt kunne sies å ha
oppført seg noe bedre enn deres ettermæle skulle tilsi.
Kort fortalt fant romerne ut at en måte å bli kvitt vandalene på var å alliere seg med ulike lokale grupperinger slik at de sammen kunne gjøre livet utrivelig for dem. Allerede i 429 tok vandalene konsekvensen av at de var uønsket og forlot Spania anført av sin nyutnevnte konge Geiserik. Ferden gikk over Gibraltarstredet til Nord-Afrika, der den romerske guvernøren oppsiktsvekkende nok ga vandalene et eget område med sentrum i dagens Tunisia. Han skulle få grunn til å angre på den beslutningen.
Ikke bare følte
”supermakten” seg ydmyket, vandalene gjorde det også vanskelig for romerne å ha
kontroll med den svært viktige kornproduksjonen i Nord-Afrika. Romerriket var
riktignok svekket, men langt fra tannløst på denne tiden. I 457 e.Kr. besteg
den romerske general Majorian den vestromerske tronen og begynte umiddelbart
arbeidet med å gjenoppbygge Romerriket – og uskadeliggjøre vandalene. Hjelp til
å felle vandalene kom også fra det østromerske riket med sete i Konstantinopel.
Vi publiserer nye artikler hver mandag og fredag. Noen ganger litt oftere.
Vandalenes
vandring for å finne et nytt hjem gikk gjennom mesteparten av Europa og tok
omtrent 160 år (Kilde: Wikimedia.org MapMaster)
|
Det var
hunerne og deres fryktinngytende bueskyttere til hest som for alvor satte i
gang en kjedereaksjon som gjerne kalles den europeiske folkevandringstiden.
Massive forflytninger av mennesker skulle få ringvirkninger over størstedelen
av Europa og avgjørende konsekvenser for makthavere og folk flest på den
iberiske halvøya som den gang var kontrollert av romerne.
Hunerne var et nomadisk folk som kom
fra et område øst for elven Volga. Deres legendariske hærfører Attila
som døde i 453 e.Kr. var den mektigste herskeren av hunernes rike som strakte
seg fra Ural i øst til Rhinen i vest. På sitt mektigste omfattet det Baltikum, store deler av
Sentral-Europa, Russland og Lilleasia.
Hunerne plyndret og drepte der de fór
frem. Store deler av lokalbefolkningen følte seg såpass utrygge at de valgte å
forlate sine hjemsteder. Og det var naturligvis tryggest å legge i vei i lag.
Blant de mange gruppene som fryktet sult og død var vandalene som i det sørlige
Polen stort sett levde i små, ubeskyttede landsbyer.
Ferden
for vandalene gikk vestover, det gjaldt å ligge i forkant av hunerne som ikke
ble stoppet før de nådde et område like øst for dagens Paris. Vandaler fra
ulike småsamfunn slo seg sammen i større grupper på ferden gjennom Europa. Og
de bygde allianser med andre utsatte grupper, slik at de bedre kunne forsvare
seg.
Sent i
desember år 406 krysset en imponerende gruppe på cirka 50.000 krigere med følge
den islagte Rhinen etter å ha vunnet et slag mot frankerne som kontrollerte de
romerske regionene i Gallia, vest for elven. Godvenner ble den frankiske
befolkningen og alliansen av vandaler og andre folkegrupper aldri. Vandalenes
plyndringer blidgjorde naturlig nok ikke lokalbefolkningen.
Over
Pyreneene
Tre års
tid senere, i 409, krysset vandalene med følge Pyreneene til Iberia. Der
bosatte de seg hovedsakelig i Galicia og det som den gang ble kalt Baetica, i
dag bedre kjent som Andalucia.
Det
vestromerske riket hadde makten på den iberiske halvøya, og selv om romerne
tolererte å bosette flyktningene fra nord med et heller frynsete rykte, så fikk
de ikke fritt bestemme hvor de skulle slå seg ned.
Forholdet
mellom romere og vandaler var langt fra hjertelig. Bedre ble det ikke av at
vandalene hadde organisert seg og tok for seg av lokalbefolkningens rikdommer –
og i mange tilfeller det lille de hadde - der de dro frem. Og vandalene lå ikke
på latsiden. I 425, for eksempel, plyndret for de blant annet Balearene,
Cartagena og Sevilla.
Kort fortalt fant romerne ut at en måte å bli kvitt vandalene på var å alliere seg med ulike lokale grupperinger slik at de sammen kunne gjøre livet utrivelig for dem. Allerede i 429 tok vandalene konsekvensen av at de var uønsket og forlot Spania anført av sin nyutnevnte konge Geiserik. Ferden gikk over Gibraltarstredet til Nord-Afrika, der den romerske guvernøren oppsiktsvekkende nok ga vandalene et eget område med sentrum i dagens Tunisia. Han skulle få grunn til å angre på den beslutningen.
Geiserik
var vandalenes store lederskikkelse. Han ledet folket sitt fra Iberia til
Nord-Afrika og etablerte et rike der med base i Karthago for så å returnere til
de spanske middelhavsøyene med tanke på
erobring. (Kilde: Youtube: Geiseric & The Kingdom of The
Vandals)
|
Vandalene ser ut til å ha lært av
historien og hadde ikke planer om igjen å bli en forholdsvis liten, sårbar
gruppe. De nøyde seg ikke med området romerne hadde gitt dem. De hadde klare
ambisjoner og begynte raskt å tilegne seg mer land. Allerede i 439 erobret de
Karthago. Anført av sin konge Geiserik inntok vandalene også Sicilia, Sardinia,
Korsika og Balearene.
Tro og
territorium
Spenningene mellom romerriket og
vandalene og deres alliansepartnere var til å ta og føle på. Og det var ikke
bare vandalenes territoriale ambisjoner som førte til uro. På sin vandring
gjennom Europa, hadde vandalene konvertert til kristendommen, men de hadde
valgt en annen retning enn katolisismen. Vandalene var arianske kristne, og i
Nord-Afrika forfulgte de katolikker med hard hånd. Det ble forbudt å gå over
fra arianisme til katolisisme, og katolikkene fikk ikke lov til å ha egne
biskoper. Klostre ble tvangsoppløst og prester utvist.
Så kan man jo lure på hva de
religiøse forskjellene bestod i. Enkelt forklart hevdet arianismen at Jesus var
Guds sønn, født av Gud og derfor underordnet ham. Gud har alltid eksistert, men
Jesus er født. En slik uenighet kan virke relativt bagatellmessig i våre dager,
men var en svært alvorlig konflikt i samtiden.
Roma
vandaliseres
Vandalene
hadde som sagt maktambisjoner, og i juni 455 e.Kr. inntok styrkene deres
selveste Roma. Deretter brukte de to uker på å plyndre byen. De gikk
systematisk til verks – og det er først og fremst denne hendelsen som blir
oppgitt som årsak til vandalenes mildt sagt tvilsomme rykte.
Det er
hevet over tvil at vandalene tok godt for seg i Roma, blant annet tok de med
seg bytte fra tempelet i Jerusalem som romerne selv hadde plyndret under Titus.
Og mens de var i gang, kidnappet de like godt både keiserinne Licinia Eudoxia
og hennes to døtre samt en del andre prominente personer. Men inntrykket vi i
ettertiden har av at vandalene etterlot seg bare ruiner er ifølge moderne
historikere overdrevet.
Vandalene holdt seg i hovedsak til
materielle goder. Det skal ha vært forholdsvis få drap og lite vold, og Romas
bygningsmasse ble ikke stukket i brann, selv om enkelte bygg ble ødelagt. Som i
konflikter flest er det også her seierherrene som forteller historien, og i
dette tilfellet ble det romerne – selv om det skulle gå en tid før de fikk
endelig bukt med vandalene.
Vandalene overrasket den romerske flåten utenfor dagens Santa Pola. (Kilde: Turismo Santa Pola)
|
Og igjen blir Spania åsted for
viktige historiske hendelser. I 460 e.Kr. braker partene sammen i et sjøslag
som ofte blir kalt Slaget om Cartagena. Det foregikk slett ikke i
Cartagena, men utenfor dagens Santa Pola i Alicante-bukten. Det slaget
forteller en hel del om vandalenes ”arbeidsmetoder” og forklarer hvorfor de
lenge hadde betydelig suksess.
Våren 461 hadde den romerske keiseren
og generalen Majorian bygget intet mindre enn 300 krigsskip og flere andre var
i ferd med å ferdigstilles. Vandalene må ha hatt bra etterretning, de fikk vite
om romernes styrkeoppbygging og bestemte seg for å slå til mot den romerske
flåten før den ble uovervinnelig. Den 13. mai angrep vandalene romernes skip
utenfor Santa Pola som altså ligger på Costa Blanca. På forhånd hadde de
forresten bestukket en rekke romerske kapteiner slik at de støttet vandalene.
Den romerske flåten ble smadret i Alicante-bukta denne dagen og måtte oppgi
forsøket på å kaste vandalene ut av Nord-Afrika.
Det
skulle gå mange år, helt til 533 e.Kr. før det østromerske riket ble sterkt nok
til å hamle opp med vandalene. Da var vandalenes dyktige hærfører og leder,
Geiserik, for lengst død. Hans etterfølgere på tronen var langt svakere
skikkelser som ikke maktet å holde kontroll med alle deler av sitt territorium.
Og i Konstantinopel besteg en mann som ble en mektig motstander tronen, nemlig
keiser Justinian.
I 533
satte Justinian inn store militære styrker mot Karthago og erobret byen på kort
tid. Deretter tok han systematisk over alle vandalenes områder, og vandalene
forsvinner forbløffende raskt ut av verdenshistorien. Soldatene deres flyttes
gjerne til fronten der Bysants kjemper mot erkefienden Persia, og vandalenes
ledere bosettes i områder langt unna sine opprinnelige bosteder. Det tok knappe
fire måneder fra Justinian for alvor satte inn støtet mot vandalene, til deres
rike hadde falt fra hverandre for alltid. Det finnes få arkeologiske funn etter
dem – de har først og fremst etterlatt seg verdens dårligste rykte.
Hilsen Oliven & Poteter!
Følg oss på: www.Olivenogpoteter.blogspot.com
Send oss noen ord: olivenogpoteter@gmail.com
Facebook: www.Facebook.com/Olivenogpoteter
Vi publiserer nye artikler hver mandag og fredag. Noen ganger litt oftere.
Kommentarer
Legg inn en kommentar
Vi setter pris på å høre fra deg!