Det var kong Ferdinand og dronning Isabella som mot slutten av
1400-tallet la grunnlaget for det som blir kalt Spanias gullalder. De to
utgjorde et ”power couple” med maktambisjoner i den absolutte verdensklasse.
Barnebarnet Carlos 1. - sønn av Filip den smukke og Johanna den vanvittige -
skulle komme til å utvide det spanske riket i tråd med besteforeldrenes
storslagne drømmer - i nord, sør, øst og vest. At Carlos kom til å lede Spania
var ingen opplagt sak i utgangspunktet: Han var ikke født i Spania, bodde ikke
i landet og snakket slett ikke språket da han var klar for å bestige tronen som
16-åring. Han ble den første herskeren i verdenshistorien som med rette kunne
hevde at riket hans var så stort at solen aldri gikk ned over det.
Vi publiserer nye artikler hver mandag og fredag. Kan denne artikkelen være av interesse for noen du kjenner? Del den med venner og kjente.
Spania
ble det første riket i historien som kunne smykke seg med tittelen “Riket der
solen aldri går ned”.
|
Tenåringer
med en plan
Ekteskapet
mellom kong Ferdinand av Aragon og dronning Isabella av Castilla i 1469
resulterte i en mektig personalunion på den iberiske halvøya. Det var hun som
stilte sterkest av de to i utgangspunktet: Castilla er den mektige regionen
sentralt i Spania, og Isabella hadde måttet kjempe for å bli regent. Lite tyder
på at hun var av den beskjedne sorten.
De to
tenåringene, på henholdsvis 17 og 18 år da ekteskapet ble inngått i Valladolid,
signaliserte raskt at her kom folk som ville opp og frem. De utnevnte seg selv
til konge og dronning av Spania – et rike som på den tiden var en ambisjon, mer
enn en realitet. Ferdinand og Isabella fullførte reconquistaen – den kristne
gjenerobringen av spansk territorium i 1492.
Men de
to regentenes ambisjoner stoppet ikke på den iberiske halvøya. Ferdinand og
Isabella finansierte handels- og oppdagelsesreiser til fjerntliggende deler av
verden. De sørget som kjent for at Columbus fikk utstyrt en ekspedisjon som
førte til at Spania ble koloniherre på det amerikanske kontinent.
Senere
i livet skulle monarkene være mer enn alminnelig opptatt av å arrangere
gunstige ekteskap for sine barn – Ferdinand og Isabella så for seg at Spania
skulle spille i verdens absolutte førstedivisjon hva angår makt og rikdom også
lenge etter at de selv hadde forlatt denne verden.
Det var
slik det hadde seg at deres barnebarn Carlos 1. ble født i byen Gent som ligger
i dagens Belgia. Året var 1500.
En
klekkelig arv
Ved
inngangen til et nytt århundre, var Spania etablert som den dominerende makt på
den iberiske halvøya. Landet var blitt søkkrikt etter oppdagelser og erobringer
av nytt land i Sør-Amerika – med tilhørende utplyndringer. Arvingene til
Ferdinand og Isabella var for lengst plassert rundt om blant Europas rike og
mektige. Barnebarnet deres kjent som Carlos den første i Spania og Karl
den femte lenger nord i Europa, var sønn av Filip av Burgund og
dronning Isabellas og kong Ferdinands datter, Johanna den vanvittige (Juana
La Loca).
Eksakt
hva årsaken var til Johannas sinnslidelse, er historikerne ikke riktig enige
om, men mannen hennes Filip bar tilnavnet ”den smukke” og skal ha vært
notorisk utro. Hans forhold til svigerforeldrene på den spanske tronen må også
sies å ha vært anstrengt: Et par år etter at dronning Isabella døde i 1504 ga Filip
den smukke seg selv tittelen ”konge av Castilla” stikk i strid med
Isabellas instruksjoner om at hennes datter Johanna skulle arve tronen. Kanskje
var det i et forsøk på å blidgjøre kong Ferdinand at han la ut på en reise til
Spania samme år. Det gikk ikke bedre enn at Filip pådro seg tyfus og døde på
turen. Onde tunger i samtiden ville ha det til at kong Ferdinand som den
handlingens mann han var, hadde fått nok av svigersønnens opptreden og sørget
for at han ble forgiftet.
Uansett hvordan det nå forholdt
seg: Johanna og Filips sønn, Carlos 1. arvet Nederland etter sin far som
seksåring i 1506. Da bestefar Ferdinand gikk bort ti år senere, overtok Carlos
Spania og alle landets områder i den nye og gamle verden. Da farfaren, den
tyske keiseren Maximilian den første døde, ble Carlos valgt til hans
etterfølger i 1519. Han arvet ved den anledning også Østerrike der de mektige
habsburgerne hadde sitt hovedsete. Som 20-åring ble han også keiser av det
tysk-romerske riket. Carlos var hersker over et landområde på omtrent fire
millioner kvadratkilometer – spredt over store deler av verden - nok til å
etablere verdens første imperium der solen “aldri går ned”.
Carlos
den første var den første spanske konge som også kunne kalle seg keiser av
Det hellige romerske riket (også kalt det tysk-romerske riket.) Kilde:
Wikipedia.
|
En
verdig arvtager
Arven
gjorde Carlos til Europas mektigste mann i samtiden. Komplekse slektsbånd og et
sammensatt rike gjør forresten at Carlos den første er identisk med Karl
den femte – avhengig av i hvilken rolle vi møter ham. Karl den femte
drar du kanskje kjensel på som keiseren av det tysk-romerske riket som lå i
strid med den protestantiske reformatoren Martin Luther.
Det er
med Carlos 1. vi får de spanske habsburgerkongene. Og Carlos skulle ikke komme
til å skjemme ut slekta - verken på den ene eller andre siden - hva angår
maktambisjoner.
Carlos
hadde blant annet en konflikt gående med Frans den første av Frankrike
og hans allierte, det mektige osmanske riket med sete i Konstantinopel, i dag
kjent som Istanbul. Kong Frans var ute etter Carlos’ keiserkrone. Striden
resulterte i ikke mindre enn fire kriger mot Frankrike og det landets
forbundsfeller.
Osmanerne
beleiret habsburgernes hovedsete Wien både i 1529 og 1532, men ble slått
tilbake. Carlos/Karl lyktes å fange franske Frans 1. og ta Tunisia i Nord-Afrika
fra hans allierte, osmanerne. Tyrkerne truet også Carlos’ besittelser i Italia
og på de spanske kystene. Selv med mengder av gull og sølv fra koloniene i den
nye verden skulle det noe til å holde det gående på så mange fronter over tid.
Konflikter
i kø
Carlos
var altså arving etter tre av datidens fremste familier i Europa: Valois fra
Burgund, habsburgerne og Trastámara-familien i Spania. Frykten økte blant andre
europeiske kongehus for at arven skulle medføre opprettelsen av en universell
kongemakt i Europa, og Carlos’ tid som regent ble derfor preget av konflikt med
prinser og hertuger i en rekke europeiske regioner. Det var egentlig merkelig
at Carlos holdt ut så lenge som han gjorde. Antagelig var han som sine forfedre
utstyrt med et velutviklet konkurranseinstinkt.
Juvelen i Carlos’ rike var
det spanske imperiet. Herfra sendte han ut conquistadorer til nye kontinenter,
som angrep aztekere og inkaer og skaffet kontroll over store deler av Sør- og
Mellom-Amerika. Ressursene derfra sørget for å holde den kastiljanske
statskassen relativt velfylt.
Carlos bygget et slott i Alhambra for å hedre sine besteforeldre
som sluttførte reconquistaen gjennom å erobre Emiratet Granada, den siste
gjenværende muslimske enklaven i Iberia.
|
Allerede
i 1519 ga Castilla den erfarne portugisiske seileren Fernando Magellan i
oppdrag å seile til Øst India eller Sørøst Asia. Magellan seilte som kjent
vestover, rundt sør-spissen av Amerika gjennom stredet som senere ble gitt hans
navn og fant krydderøyene Molukkene i det østlige Indonesia.
Spania
under Carlos den første knivet nærmest uopphørlig med Portugal om
landområder i den nye verden. De to landene hadde i Tordesillastraktaten fra
1494 friskt bestemt å dele landområder utenfor Europa mellom seg etter en
nord-sør linje som de trakk i Atlanterhavet cirka 1.770 kilometer vest for Kapp
Verde-øyene. Alt som lå øst for linjen, skulle tilhøre Portugal, landområder
vest for linjen var spanske. Man tok ikke smålige hensyn som at det kanskje var
andre som allerede bodde i land som Spania og Portugal kastet sine øyne på.
Carlos
holdt på at øyene rundt Filippinene og Indonesia lå innenfor Castillas sone.
Det bestred Portugal, og resultatet ble en tiårig konflikt mellom nabolandene.
Spania sikret seg enkelte posisjoner som skulle komme til å danne utgangspunkt
for større erobringer noe senere.
Det var
kanskje ikke så rart at Carlos ble utslitt. Fra 1554 til 1556 abdiserte han
etter mange tiår ”i sjefsstolen” for verdens første rike som var så stort at
solen alltid var oppe i en eller annen del av imperiet. Carlos trakk seg
tilbake til et avsidesliggende kloster i Extramadura. Han var syk og sliten og
døde der et par senere, 58 år gammel.
Det
hellige romerske riket gikk til Ferdinand, Carlos’ yngre bror, som forøvrig var
den som hadde hindret de muslimske osmanerne i å erobre Wien. Carlos’ sønn,
Filip II, tok over styringen med det spanske imperiet og dets landområder i
Nederland, Italia og koloniene på andre kontinenter.
Hilsen Oliven & Poteter!
Følg oss på: www.Olivenogpoteter.com
Send oss noen ord: olivenogpoteter@gmail.com
Facebook: www.Facebook.com/Olivenogpoteter
Vi publiserer nye artikler hver mandag og fredag. Kan denne artikkelen være av interesse for noen du kjenner? Del den med venner og kjente.
Kommentarer
Legg inn en kommentar
Vi setter pris på å høre fra deg!