Riket der solen aldri går ned

Det var kong Ferdinand og dronning Isabella som mot slutten av 1400-tallet la grunnlaget for det som blir kalt Spanias gullalder. De to utgjorde et ”power couple” med maktambisjoner i den absolutte verdensklasse. Barnebarnet Carlos 1. - sønn av Filip den smukke og Johanna den vanvittige - skulle komme til å utvide det spanske riket i tråd med besteforeldrenes storslagne drømmer - i nord, sør, øst og vest. At Carlos kom til å lede Spania var ingen opplagt sak i utgangspunktet: Han var ikke født i Spania, bodde ikke i landet og snakket slett ikke språket da han var klar for å bestige tronen som 16-åring. Han ble den første herskeren i verdenshistorien som med rette kunne hevde at riket hans var så stort at solen aldri gikk ned over det.

Spania ble det første riket i historien som kunne smykke seg med tittelen “Riket der solen aldri går ned”.

Tenåringer med en plan

Ekteskapet mellom kong Ferdinand av Aragon og dronning Isabella av Castilla i 1469 resulterte i en mektig personalunion på den iberiske halvøya. Det var hun som stilte sterkest av de to i utgangspunktet: Castilla er den mektige regionen sentralt i Spania, og Isabella hadde måttet kjempe for å bli regent. Lite tyder på at hun var av den beskjedne sorten.

De to tenåringene, på henholdsvis 17 og 18 år da ekteskapet ble inngått i Valladolid, signaliserte raskt at her kom folk som ville opp og frem. De utnevnte seg selv til konge og dronning av Spania – et rike som på den tiden var en ambisjon, mer enn en realitet. Ferdinand og Isabella fullførte reconquistaen – den kristne gjenerobringen av spansk territorium i 1492.

Men de to regentenes ambisjoner stoppet ikke på den iberiske halvøya. Ferdinand og Isabella finansierte handels- og oppdagelsesreiser til fjerntliggende deler av verden. De sørget som kjent for at Columbus fikk utstyrt en ekspedisjon som førte til at Spania ble koloniherre på det amerikanske kontinent.

Senere i livet skulle monarkene være mer enn alminnelig opptatt av å arrangere gunstige ekteskap for sine barn – Ferdinand og Isabella så for seg at Spania skulle spille i verdens absolutte førstedivisjon hva angår makt og rikdom også lenge etter at de selv hadde forlatt denne verden.

Det var slik det hadde seg at deres barnebarn Carlos 1. ble født i byen Gent som ligger i dagens Belgia. Året var 1500.

En klekkelig arv

Ved inngangen til et nytt århundre, var Spania etablert som den dominerende makt på den iberiske halvøya. Landet var blitt søkkrikt etter oppdagelser og erobringer av nytt land i Sør-Amerika – med tilhørende utplyndringer. Arvingene til Ferdinand og Isabella var for lengst plassert rundt om blant Europas rike og mektige. Barnebarnet deres kjent som Carlos den første i Spania og Karl den femte lenger nord i Europa, var sønn av Filip av Burgund og dronning Isabellas og kong Ferdinands datter, Johanna den vanvittige (Juana La Loca).

Eksakt hva årsaken var til Johannas sinnslidelse, er historikerne ikke riktig enige om, men mannen hennes Filip bar tilnavnet ”den smukke” og skal ha vært notorisk utro. Hans forhold til svigerforeldrene på den spanske tronen må også sies å ha vært anstrengt: Et par år etter at dronning Isabella døde i 1504 ga Filip den smukke seg selv tittelen ”konge av Castilla” stikk i strid med Isabellas instruksjoner om at hennes datter Johanna skulle arve tronen. Kanskje var det i et forsøk på å blidgjøre kong Ferdinand at han la ut på en reise til Spania samme år. Det gikk ikke bedre enn at Filip pådro seg tyfus og døde på turen. Onde tunger i samtiden ville ha det til at kong Ferdinand som den handlingens mann han var, hadde fått nok av svigersønnens opptreden og sørget for at han ble forgiftet.

Uansett hvordan det nå forholdt seg: Johanna og Filips sønn, Carlos 1. arvet Nederland etter sin far som seksåring i 1506. Da bestefar Ferdinand gikk bort ti år senere, overtok Carlos Spania og alle landets områder i den nye og gamle verden. Da farfaren, den tyske keiseren Maximilian den første døde, ble Carlos valgt til hans etterfølger i 1519. Han arvet ved den anledning også Østerrike der de mektige habsburgerne hadde sitt hovedsete. Som 20-åring ble han også keiser av det tysk-romerske riket. Carlos var hersker over et landområde på omtrent fire millioner kvadratkilometer – spredt over store deler av verden - nok til å etablere verdens første imperium der solen “aldri går ned”.

Carlos den første var den første spanske konge som også kunne kalle seg keiser av Det hellige romerske riket (også kalt det tysk-romerske riket.) Kilde: Wikipedia.

En verdig arvtager

Arven gjorde Carlos til Europas mektigste mann i samtiden. Komplekse slektsbånd og et sammensatt rike gjør forresten at Carlos den første er identisk med Karl den femte – avhengig av i hvilken rolle vi møter ham. Karl den femte drar du kanskje kjensel på som keiseren av det tysk-romerske riket som lå i strid med den protestantiske reformatoren Martin Luther.

Det er med Carlos 1. vi får de spanske habsburgerkongene. Og Carlos skulle ikke komme til å skjemme ut slekta - verken på den ene eller andre siden - hva angår maktambisjoner.

Carlos hadde blant annet en konflikt gående med Frans den første av Frankrike og hans allierte, det mektige osmanske riket med sete i Konstantinopel, i dag kjent som Istanbul. Kong Frans var ute etter Carlos’ keiserkrone. Striden resulterte i ikke mindre enn fire kriger mot Frankrike og det landets forbundsfeller.

Osmanerne beleiret habsburgernes hovedsete Wien både i 1529 og 1532, men ble slått tilbake. Carlos/Karl lyktes å fange franske Frans 1. og ta Tunisia i Nord-Afrika fra hans allierte, osmanerne. Tyrkerne truet også Carlos’ besittelser i Italia og på de spanske kystene. Selv med mengder av gull og sølv fra koloniene i den nye verden skulle det noe til å holde det gående på så mange fronter over tid.

Konflikter i kø

Carlos var altså arving etter tre av datidens fremste familier i Europa: Valois fra Burgund, habsburgerne og Trastámara-familien i Spania. Frykten økte blant andre europeiske kongehus for at arven skulle medføre opprettelsen av en universell kongemakt i Europa, og Carlos’ tid som regent ble derfor preget av konflikt med prinser og hertuger i en rekke europeiske regioner. Det var egentlig merkelig at Carlos holdt ut så lenge som han gjorde. Antagelig var han som sine forfedre utstyrt med et velutviklet konkurranseinstinkt.

Juvelen i Carlos’ rike var det spanske imperiet. Herfra sendte han ut conquistadorer til nye kontinenter, som angrep aztekere og inkaer og skaffet kontroll over store deler av Sør- og Mellom-Amerika. Ressursene derfra sørget for å holde den kastiljanske statskassen relativt velfylt.

Carlos bygget et slott i Alhambra for å hedre sine besteforeldre som sluttførte reconquistaen gjennom å erobre Emiratet Granada, den siste gjenværende muslimske enklaven i Iberia.

Allerede i 1519 ga Castilla den erfarne portugisiske seileren Fernando Magellan i oppdrag å seile til Øst India eller Sørøst Asia. Magellan seilte som kjent vestover, rundt sør-spissen av Amerika gjennom stredet som senere ble gitt hans navn og fant krydderøyene Molukkene i det østlige Indonesia.

Spania under Carlos den første knivet nærmest uopphørlig med Portugal om landområder i den nye verden. De to landene hadde i Tordesillastraktaten fra 1494 friskt bestemt å dele landområder utenfor Europa mellom seg etter en nord-sør linje som de trakk i Atlanterhavet cirka 1.770 kilometer vest for Kapp Verde-øyene. Alt som lå øst for linjen, skulle tilhøre Portugal, landområder vest for linjen var spanske. Man tok ikke smålige hensyn som at det kanskje var andre som allerede bodde i land som Spania og Portugal kastet sine øyne på.

Carlos holdt på at øyene rundt Filippinene og Indonesia lå innenfor Castillas sone. Det bestred Portugal, og resultatet ble en tiårig konflikt mellom nabolandene. Spania sikret seg enkelte posisjoner som skulle komme til å danne utgangspunkt for større erobringer noe senere.

Det var kanskje ikke så rart at Carlos ble utslitt. Fra 1554 til 1556 abdiserte han etter mange tiår ”i sjefsstolen” for verdens første rike som var så stort at solen alltid var oppe i en eller annen del av imperiet. Carlos trakk seg tilbake til et avsidesliggende kloster i Extramadura. Han var syk og sliten og døde der et par senere, 58 år gammel.

Det hellige romerske riket gikk til Ferdinand, Carlos’ yngre bror, som forøvrig var den som hadde hindret de muslimske osmanerne i å erobre Wien. Carlos’ sønn, Filip II, tok over styringen med det spanske imperiet og dets landområder i Nederland, Italia og koloniene på andre kontinenter.

Hilsen Oliven & Poteter!

Følg oss på:                    www.Olivenogpoteter.com

Send oss noen ord:      olivenogpoteter@gmail.com

Facebook:                       www.Facebook.com/Olivenogpoteter

 
Vi publiserer nye artikler hver mandag og fredag. Kan denne artikkelen være av interesse for noen du kjenner? Del den med venner og kjente.