El Cid – spansk nasjonalhelt (del 2)

Rodrigo Díaz de Vivar, bedre kjent under sitt arabiske tilnavn El Cid, er sjelden vare: en spansk nasjonalhelt. Han var uten tvil en dyktig militær leder, en kløktig politiker og en egenrådig og frittalende mann. Erobringen av Valencia skulle komme til å krone et særdeles fargerikt og mangslungent liv, og tolkes gjerne som innledningen på selveste Reconquistaen – den kristne gjenerobringen av de muslimske maurernes landområder på den iberiske halvøya. Rodrigo Díaz de Vivar var sagnomsust allerede ved sin død i 1099, og han har forblitt en ruvende skikkelse til denne dag. Historien eller kanskje heller myten om ham, har vært fortalt i alle fall fra 1200-tallet og helt frem til vår egen tid - i store epos, teaterforestillinger, opera og film.

Fra middelalder-epos til Sophia Loren

Lenge før boktrykkerkunsten ble El Cid hyllet i eposet El Cantar de Mio Cid (som kan oversettes med Min herres sang), et dikt på mer enn 3.700 vers. Det må ha vært litt av en kraftanstrengelse å fremføre verket muntlig, slik tradisjonen var. Den første skrevne versjonen av diktet vi kjenner er fra 1207 e.Kr. Diktet begynner med at El Cid blir sendt i eksil av den nye kongen i Castilla, Alfons den 6. og følger helten gjennom en rekke prøvelser frem til han erobrer Valencia fra regionens mauriske herskere og inn i påfølgende vansker.

Fra El Cantar de Mio Cid til Charlton Heston og Sophia Loren: El Cid har vært en myteomspunnen skikkelse i mange hundre år.

Glansbildet av El Cid har holdt seg forbløffende godt gjennom årene. Rodrigo er hyllet i operaer, bøker og filmer. En film om ham fra 1961 med selveste Charlton Heston og Sophia Loren i hovedrollene ble nominert til hele tre Oscar-statuetter. Filmen ble forresten utgitt på dvd for noen år siden, så den er fortsatt mulig å få tak i. Og ”El Cid” er Holloywood-film på sitt aller mest glamorøse: Hele 10.000 statister deltar i det som vel må beskrives som en nesegrus hyllest til den spanske helten. Som så ofte er tilfellet med store helteskikkelser kan det være vanskelig å skille legende fra fakta.

Rodrigo blir El Cid

Hva vet vi egentlig om hva Rodrigo hadde bedrevet i den perioden han var uønsket hos Alfons den 6., altså etter 1081? Det var der vi forlot El Cid i første del av denne historien (se del 1 av vår artikkel her: El Cid – spansk nasjonalhelt). Vel, han hadde i alle fall sørget for at gamle ferdigheter ikke ble glemt. I et landområde med en rekke småriker med skiftende allianser, der kristne og muslimske herskere tidvis var allierte, tidvis bitre fiender og i åpen konflikt med hverandre, var det muligheter for en dyktig militær strateg med godt renommé. 

Rodrigo gikk i tjeneste hos den muslimske herskeren i Saragossa og kom dermed i direkte konflikt med blant andre Alfons den 6., sin tidligere arbeidsgiver. Det var i denne perioden Rodrigo fikk sitt mest kjente tilnavn, El Cid som på arabisk skal bety ”Herren”. 

I nesten ti år tjenestegjorde han hos herskeren i Saragossa. Også her utmerket han seg som tilnavnet El Cid antyder, gjennom sitt militære lederskap. Han lærte mye om politikk, islamsk lov, militær strategi og ikke minst hvordan man takler situasjoner som involverer mange forskjellige parter med ulike styrkeforhold. Det var kunnskap som skulle komme til nytte.

I 1082 vant han og hans menn over styrkene til den mauriske herskeren av Lerida og dennes kristne allierte, blant dem greven av Barcelona. To år senere slo han en stor hær ledet av den kristne kongen Sancho Ramirez av Aragon og ble sjenerøst belønnet av sin arbeidsgiver.

Almoravidene truer det kristne Spania

I 1086 skjer det store endringer i maktforholdene på den iberiske halvøya, da gjør nemlig almoravidene seg gjeldende på det europeiske fastlandet. Almoravidene var et islamsk dynasti som hadde oppstått blant berbere i Nord-Afrika, og blant annet hadde underlagt seg Marokko med byen Marrakech. Nå var almoravidene klar for nye erobringer. Offisielt kom de riktignok til den iberiske halvøya for å hjelpe den muslimske herskeren i Sevilla, fyrst al-Muta'mid, mot sistnevntes kristne motstandere ledet av Alfons den 6. 

I perioden der Alfons hadde vært uten hjelp fra Rodrigo hadde han tross alt hatt en viss militær fremgang: I 1085 tok kongen Toledo fra byens muslimske hersker og gjorde den til det kristne Spanias hovedstad. Ubeskjedent refererte han til seg selv som ”hele Spanias keiser”. Den posisjonen skulle han ikke kunne skryte på seg lenge. 

Samme år vant almoravidene nemlig en knusende seier over Alfons den 6. Tapet var så stort at hele det kristne Spania sto i fare for å overkjøres. De fremgangsrike almoravidene stod klar til å ekspandere nordover og ta for seg av det kristne spanske territoriet. 

Alfons hadde et akutt behov for en dyktig militær leder, og han så ingen annen utvei enn å be El Cid komme tilbake som leder for sine styrker. Det må ha vært en bitter pille å svelge. 

Man skulle kanskje tro at El Cid hadde fått mer enn nok av Alfons, men den erfarne hærføreren takket ja til Alfons’ tilbud. Antagelig hadde den ambisiøse herren allerede da en ide om at han skulle skaffe seg ”noe eget” – og la planer om å overta det muslimske riket med base i Valencia.

Inn i Valencia

Valencia var ikke noe lett bytte for El Cid, og falt først etter en lang og kløktig planlagt prosess. I første runde gikk El Cid i gang med å bryte innflytelsen som de kristne tvilling-grevene Berenguer fra Barcelona hadde over Valencia-regionen. Valencias muslimske herskere stod under Barcelonas beskyttelse. El Cid slo grevene grundig i slaget ved Tébar i 1090 og erklærte deretter Valencia et lydrike under Castilla. 

Men han oppnådde ikke full kontroll over Valencia med det. Over de neste årene skrudde Rodrigio derfor til skruene på al-Qādir, Valencias muslimske hersker. Men det var ikke før Ibn Jahlāf, en høytstående tjenestemann støttet av almoravidene, gjorde opprør og tok livet av al-Qādir at El Cid fikk muligheten til å ta den hele og fulle makten i Valencia. El Cid gjennomførte en effektiv og flere måneder lang beleiring av byen, som endte med at Ibn Jahlāf overga seg. 

El Cid styrte nå Valencia, teknisk sett på vegne av kong Alfons den 6. av Castilla og Leon, men i praksis var regionen nærmest å regne som en uavhengig stat. Den tidligere muslimske herskeren ble ikke vist noen nåde og brent levende.

Etter maktovertagelsen satte El Cid i gang med endringer som i ettertid har styrket hans posisjon som nasjonalhelt: Den største moskeen i Valencia ble gjort om til kirke, han ansatte en fransk biskop som religiøs leder og sørget for å befolke riket med kristne i en omfattende koloniseringsprosess. 

Rodrigo stod for øvrig knapt tilbake for noen når det gjaldt å bygge fordelaktige allianser gjennom å gifte bort sine barn på strategisk vis. Rodrigos datter Cristina ble giftet bort til en prins fra Aragon. For den andre datteren, Maria, ble det arrangert giftermål med en greve fra Barcelona. Gjennom døtrenes ekteskap sikret El Cid seg altså støtte fra kristne naboriker og styrket sin stilling ytterligere. Han fortsatte å styre Valencia frem til sin død i 1099. Kroppen hans ble fraktet til Castilla og gravlagt der i klosteret San Pedro de Cardeña, nær Burgos.

Over tid gjenerobret kristne herskere på den iberiske halvøya stadig større landområder frem til Kongeriket Granada stod igjen som det eneste muslimske territoriet. Kilde: The State and Democracy in Spain.

I den gjengse spanske forestillingen om helten Rodrigo Díaz de Vivar er han den som innleder selveste Reconquistaen – den kristne gjenerobringen av landområder okkupert av ulike muslimske herskere som ble endelig fullført under kong Ferdinand og dronning Isabella helt på tampen av 1400-tallet. Men skal vi se på de historiske kjensgjerninger, slår nok forestillingen om El Cid sprekker enkelte steder. 

Vi har allerede sett at han var en mann som hadde ulike oppdragsgivere på begge sider av konflikten mellom det kristne og muslimske Spania, en konflikt som ikke er så entydig som man ofte ser den fremstilt. Kort tid etter Rodrigos død ble dessuten Valencia beleiret av almoravidene og Alfons den 6. måtte gripe inn for å redde byen. Kongen mente det ville være for vanskelig og for kostbart å stasjonere store nok styrker der for å holde på Valencia over tid. Han besluttet derfor å evakuere byen og beordret den brent til grunnen. 

Almoravidene okkuperte deretter nedbrente Valencia, og muslimske herskere styrte landområdet helt frem til 1238 da kong Jaume den I av Aragon (også kalt Erobreren) vant en endelig seier over de lokale maurerne og inntok Valencia i oktober samme år. 

Til tross for at Valencia falt til maurerne og at det tok flere hundre år fra hans død til Gjenerobringen var fullført, er Rodrigo Díaz de Vivar blitt stående i spansk nasjonal bevissthet som den som stanset muslimenes ekspansjon på den iberiske halvøya. I en vanskelig tid trengte man helter og symboler for å motivere tropper og befolkning. Virkelighetens El Cid var nok en langt mer mangefasettert skikkelse enn nasjonalmyten vil ha det til.

Hilsen Oliven & Poteter!

Følg oss på:                    www.Olivenogpoteter.blogspot.com

Send oss noen ord:        olivenogpoteter@gmail.com

Facebook:                      www.Facebook.com/Olivenogpoteter

Vi publiserer nye artikler hver mandag og fredag. Noen ganger litt oftere.